For better and for worse..

Lørdag morgen satte fire staselig kledde nordmenn kursen mot en av de katolske kirkene i Winneba. En av lærerne på praksisskolen vår skulle gifte seg, og alle lærere på skolen var invitert. Vi så vårt snitt til å få en kulturopplevelse av dimensjoner. Ikke det at vi kjente bruden eller brudgommen altså… Til tross for tidligere innlegg om african time var vi livredde for å komme for seint, og var faktisk de aller første som kom til kirken kvart på ni. Der stod vi som fire blomster i afrikanske klær og skinte om kapp med sola, og følte oss ikke dumme i det hele tatt. Invitasjonen sa klokken ni, og da klokka dro seg mot halv ti begynte folk å dukke opp. På forhånd hadde vi tullet med at vielsen sikkert begynte i ni-halv-elleve-tiden – og vi tok smertelig rett.
Bandet åpnet seansen med afrikanske rytmer og sprengte høyttalere, noe som satte i gang rockefoten hos 99% av tilskuerne. Vielsen varte i drøye tre timer, og inneholdt følgende:
- Ghospelsang med vugging, tralling og rockefot.
- En uhorvelig lang preken på fanti hvor enkelte obrunier (og obibinier) slet med å holde øynene åpne.
- Midt under prekenen hørte man sirener, tuting og masse roping og støy. Inn kom omtrent hele Winnebas politikorps i full uniform (det vil si at pistolen også var med), feststemte og høylytte så det holdt. Presten så det nødvendig å gripe inn og avbryte sin egen tale for å be om disiplin hos de nyankomne, som for øvrig var brudgommens kolleger.
- Et par knebøy i form av kneling og bønn.
- Kollektbøssa kommer ikke til folket, men folket kommer til bøssa, og dette dansende på rekke i midtgangen. Det er klart at vi danset vi også, og som hviting skiller man seg ikke bare litt ut. Det var til og med noen som filmet oss med mobilen.

(Ubekreftede kilder bekrefter at Anders gikk og la seg klokka 19.25 for å lade opp til kveldens strabaser.)

- Etter kollektdansen ble det fem minutters fridans med løse ledd og rivende rytmer, svettekluter ble svaiet med som flagg og hoftene vrikket mer enn noen gang. Og dette i en katolsk kirke!! Nå var det ikke lenger vanskelig for trøtte folk å holde seg våkne.
- Kneling, stå, bønn, knel, stå, sitt, stå, be, knel, be, stå, stå, ståååååå, SITT!
- Da var vi klare for andre runde med kollekt, denne gangen til brudeparet. Litt varme i trøya var vi enda mer frigjorte i dansinga, til afrikanernes store glede. Denne gangen tok dansinga helt av oppe ved alteret og Sandra ristet kirkerumpe mer enn noen gang. Herlig, rett og slett herlig!!
- Neste del var brudeløftene. For hver ting paret lovte var det vill jubel, roping, klapping og skriking fra tilskuerne. Mindre hyling ble det ikke da ringene endelig havnet på riktige fingre, og stemningen stod i taket. Etter enda mer dans og vifting med svettetørkler bar det ut av kirken for brudeparet, slik at de kunne hilse på menigheten som på mystisk vis hadde kommet seg ut før brudeparet. Politikollegene sørget for å dynke brudgommen i vann og synge ertende sanger til ham, - det viste seg nemlig at han var jomfru (HMMM, - det forklarte jo hele oppstyret).
- Neste stopp var fotograferingen. Vi var velvillige med på å stille opp som en del av brudens kollegier, vi hadde jo tross alt sett henne på skolens område en gang eller to.
- Et par bilder senere var det klart at vi skulle på mottagelsen, her i Ghana er det nemlig slik at alle som holder ut de tre timene i kirken fortjener mat på brudeparets regning. Og det var jammenmeg på sin plass, for vi var dævvsultne alle mann. Matkøen strekte seg tvers over hele området, men av en eller annen grunn ble vi dyttet inn foran i køen. Det var ikke bare litt ukomfortabelt, i og med at vi som hvite skiller oss ut nok fra før av. Folk begynte å krangle på grunn av oss, men vi hadde å stå der vi pent ble plassert. Maten som bestod av ris, spaghetti, ris, bønner, ris og litt kjøtt var i hvert fall innmari god, og vi ble ikke nevneverdig syke noen av oss - selv ikke etter å ha spist tre kubikkcentimeter av bryllupskaka som hadde stått i solsteika hele dagen (denne kaka var for øvrig den beste kaka vi har smakt i Ghana, noe som egenltig sier mest om kaker generelt – mamma; jeg ønsker meg sjokoladekake i påskeegget, hilsen Sunniva).


Shake that ass!
Helt utslitte dro jentene på stranda for å lade batteriene, mens Anders stupte i seng. På kvelden var det nemlig dags att dansa på southern cottage sammen med gutta fra Lagoon Lodge. Gutta var ikke helt enige i hvor vi skulle, og vi fylte akkurat to taxier litt for bra. Resultatet ble en mellomstopp hvor vi erta på oss en italiener som hang med oss hele kvelden. Siste etappe i taxi var het, klam og trang, da vi stappa 5 jenter i baksetet. Det var ikke lett å komme seg ut av taxien, og i forsøket satt Sunniva sin slippers fast i noe, og den røk. Jada, jenta danset med en sko, labbet rundt barbeint og fikk verken glasskår eller mark i beinet. Natten var het, fuktigheten lå ikke bare i lufta, men sørget for at lette plagg brått var tettsittende og det fluffy håret så nydusja ut. En kulturstudie uten like, og vi kan si det slik at afrikanere danser litt annerledes enn i Norge. Her skal det gnissses, uansett om man danser jente og jente. Om jentene der var horer er noe uvisst, men ugler i mosen ante man da ei jente ristet massivt på rumpa med kort skjørt og null undertøy. Resten overlates til fantasien. Vi hadde det veldig artig alle mann, og det frister definitivt til gjentagelse!!
Tenkenøtter: Kjolen min er klissvåt, hvem eier svetten? Blir tøyet reint etter bare en vask? Hvordan få på seg sine egne sko når skjørtet er så trangt atte hjælp? Hvordan unngå å bli nedkjørt av den eneste bilen i mils omkrets i en mørk rundkjøring? Hvordan smyge seg unna jenter som knar puppene dine mens de holder deg i et jerngrep?

Ekspedisjon til Accra =)

Tradisjonen tro reiser man på eventyr i helga, og forrige helg satte vi kursen mot Accra sammen med gudene vet hvor mange amerikanere. Etter en time på veien, en time i kø, 15 minutters bestikkelser hos onkel politi, satte vi oss inn i en taxi med stø kurs mot.. eeehh.. accra shopping mall? Eller het det shopright? Eller var det Makola market? Vi hadde i hvert fall en rekke trivelige omveier som inkluderte mye stæsj til lite cash. Anders forlot reisefølget relativt tidlig (siden han følte han hadde sett et kjøpesenter tidligere, han er jo fra shoppingmekka på riktig side av Mjøsa, nemlig Gjøvik) og vandret bekymringsløst rundt i Accras bakgater.

Sandra i skrivende stund: ”Gikk du på noen spennende toaletter?” Anders: ”Ja, jo, jeg gikk på do på Mamma Mia.”

På sin vandring i gatene fikk han en halvannen times innføring i rastafarireligionen, prutet på et maleri, kjøpt seg Jesussandaler som matcher imaget, noe ufrivillig et armbånd med påbrodert navn i rastafarifarger, to par solbriller, et kjede, ”Marakech” – et afrikansk spill og byens beste og dyreste pizza. Anders var rett og slett storfornøyd med dagen, til tross for manglende hale av søte norske jenter.

For jentene sin del gikk turen til ”Shoprite”, etter mye frem og tilbake med taxi. Enkelte amerikanere ble på gråten og trengte en hand å holde i da de innså at dette var et lite shoppingmall med aircondition, kino og ”foodcourt”. Vi andre jentene kunne styre begeistringen, det var tross alt vestlige varer til dobbelt pris av hjemme i Norge. Sjokolade fikk vi ihvertfall tak i for første gang siden vi dro, og den gjorde susen selv om den kunne fortæres med skje.
Accra er mye mer hektisk enn fredelige Winneba. Makola market var preget av mat, smykker, tranghet, svette, krydder og rare lukter. Selgerne i Accra er veldig mye mer aggressive enn ”hjemme” i Winneba, og det gjør dem ingen ting å fotfølge et par hvitinger i over en time for å selge noe. Vi ble anklaget for å unne ”en bror” et liv i rennesteinen, spesielt den vondhjertede Sunniva som har store vansker med å avvise folk hardt og brutalt. Til slutt hadde man ikke kjøpt mer enn fire vesker og en kjole som var gått opp i sømmene (nei, det er ikke lurt å shoppe i mørket). Kinamat. Jentemiddag. To amerikanere og jentegjengen fra Norge. Det var utrolig hyggelig, og det frister selvsagt til gjentagelse!

Kirken. Kjerka. Church of Christ, og jaggumeg var ikke Jesus til stede!! Presten stod på talerstolen og pekte på Anders og kalte han Jesus – for det var det et lite barn som hadde løpt til presten og sagt tidligere. Det var friends’ day i kirken til Anders sin lærer, og hun hadde invitert oss alle til å være med i gudstjeneste. De neste tre timene gikk saktere enn håpet, men ble avsluttet med et kalas av dimensjoner, bestående av bokstavkjeks som ikke var bokstaver og brus. De tre timene var faktisk verdt det bare ved å se hvordan ansiktet til lærerinna lyste opp da hun så oss. En het omfavnelse og tidenes største smil… Fordi gudstjenesten fløy av sted på lokalt språk, fikk vi utnevnt hver vår tolk som tok jobben alvorlig, og hele tiden avsluttet med retoriske spørsmål. Skulle man svare, nikke, smile, se på tolken, eller kikke på presten? Ja. Gudstjenesten ble preget av mye fantastisk sang, og ikke minst prekener. Det er i hvert fall artig å ha vært i kirken, i og med at religion spiller en sentral rolle i livet til de fleste menneskene vi omgås.

”Da er det nok om kjerka!” (Sitat Karoline).
”Kan jeg gå og legge meg NÅ da?” (Sitat sandra kl. 20.18)
”Vær litt seriøs nå Sunniva…”

I dag har vi vært på besøk hos Sandra og Karolines lærer og spist banku og okro soup. Suppa er semislimete, og ikke blant Sandras favoritter til tross for at hun sluker det meste som er av lokal mat. Det er i hvert fall veldig trivelig å ha blitt invitert, og vi er imponert over hvor flinke alle her er til å dele selv om de ikke eier mye. Igjen et bevis på ghanesisk gjestfrihet.

Tenkenøtter: Hvordan finne frem til et av Accras 50 markeder når man verken vet hvor det ligger eller hva det heter? Hvordan overleve magesjau når den halve doen som finnes på praksisskolen er låst med hengelås? Hvordan snike seg unna skravlesyke tyskere på eget hotell? (svar: røm fra åstedet, og la en venn i stikken).
- ”Jeg var faktisk hyggelig ganske lenge!” (Sitat Karoline).

Cape Coast og Kakum nasjonalpark

I helga har vi vært på "ferie" i Cape Coast, og som den lille kjernefamilien vi er hadde vi både brød og nugatti i sekken i tilfelle harde tider. Turen til Cape Coast ble unnagjort med Tro-Tro, en slags minibuss med aka kassebil med hakket flere seterader enn tillatt i Norge. Dessuten er det alltid plass en til, og selvfølgelig en PC eller en kurv appelsiner. Vi var 16 mann med tilhørende sekker og stæsj, en PC og muligens tre papegøyer. Papeøyene så vi lite til, men for alt vi veit kunne de ha vært der et sted…

Sammos guesthouse oste av sjarm, var både autentisk og pittoreisk (les; shoestring standard). Vi betalte 10 kroner ekstra for eget bad på rommet, noe som var veldig bra i kombinasjon med rom i andre etasje. Da var det nemlig ikke så langt ned til vannkrana hvor man måtte fylle bøtta man trengte for å skylle ned i do. Hurra. Rommene var nydelig utsmykket med et fravær av kunst, under mottoet at "less is more". Veggene var sjokkgusjegrønne, og de passet veldig godt sammen med den blekrosa myggnettingen Anders hadde med.

Karoline, Anders og Sunniva bestemte seg for å utforske byen etter at Sandra hadde krabbet i seng, noe som viste seg å bli to timer med vandring på måfå. Vi gikk på kryss og tvers, ramlet innom tre begravelsesfester og vi ble generelt ledd av på en mindre hyggelig måte enn det vi er vant til fra sjarmerende Winneba. Og de som sier at det ikke regner i Afrika tar feil. Grundig feil. På et visst tidspunkt åpnet himmelen seg, heldig for ass at vi akkurat var under tak. Torden, lyn, høy musikk, klamhet og en betraktelig svetteproduksjon preget natta, og vi kunne nok vært mer uthvilte da det var på tide med frokost på taket. Vi ble kjempeglade for pannekaker, det var verdt å vente 90 minutter på dem faktisk.

Slavehandel. Afrikanere som selger afrikanere. Tiden var kommet til en guidet tur i Cape Coast Castle, hvor vi fikk en innføring i afrikansk slavehandel. Fangehullene og "door of no return" gjorde sterkt inntrykk på oss, og guiden fortjener skryt. Det som kan overraske mange er at Danmark-Norge var en del av slavehandelen, og at de i en kortere periode styrte handelen ved Cape Coast Castle.

Kakum, kobraer og hengebroer. Vi gjentok Tro-Tro suksessen fra fredagen og reiste til Kakum. Nå har vi blitt såpass drevne at vi handler mat gjennom vinduet i veikryss. Kakum er en nasjonalpark i en fantastisk regnskog, med et yrende dyreliv som gjemmer seg godt i trærne. I etterkant gikk det rykter om en sovende kobra i et tre ved plattform to, men rykter får være rykter. Ergo, vi så ikke så mange dyr, men hadde en fantastisk "canopywalk".

En canopywalk er hengebroer som strekker seg fra tre til tre, hvor man verken kan se bakken på grunn av tett vegetasjon eller toppen av trærne fordi de er så store og majestetiske. Det var en utrolig opplevelse som selv ikke de med høydeskrekk ville vært foruten. Som de hardbarkede vikingene vi er så lar vi aldri en ekspedisjonsmulighet gå fra oss. Derfor fikk vi den ære av å gå i skogen med japanere i lakksko, og en guide som kunne veldig mye om trær. Vi ble også vist treet som "cane’n" lages av.

Heimat fra Kakum var det ikke akkurat flust med Tro-Tros, og vi sparket sand rundt i grøfta før vi endelig fikk skvist oss inn i to ulike biler. Hos Sandra og Sunniva kunne man telle 27 hoder, og det var ingen tvil om at man kunne stable mennesker i høyden.

Tenkenøtter: Om man tilbringer masse tid med folk som konsant har en bad hairday, blir man da sveiseblind?

”God Bless Our Homeland Ghana…”

Slik starter den ghanesiske nasjonalsangen som synges ved starten av hver skoledag. Etter at skolegården er grundig feid, nasjonalsangen sunget og dagens bønn er unnagjort, marsjerer elevene med høy armsleng inn i sine respektive klasserom. Klasserommene er omtrent på samme størrelse som hjemme i Norge, men her er kan det være opptil sytti elever i samme klasse.


De som klager over lite ressurser i norske klasserom bør ta seg en tur til en ghanesisk skole. Her kan det være 70 elever som deler på fem lesebøker, noen elever har råd til skrivebok i alle fag, mens andre har en multibok med det sanneste kaos. Klasserommene er utstyrt med en hjemmemalt tavle og noen pulter fra enn svunnen tid. Vi kan vel datere pultene til tidlig 1900-tallet, de ser i hvert fall slik ut. Vinduene er uten glass og karmer, og firfislene krabber på veggene. Gulvet er av betong, og veggene er ikke akkurat prydet med kunst (med noen hederlige unntak, les: Jesusbilder).

Timeplanene her er snarere villedende enn veiledende, og det er ingen som helt vet når man egentlig har pause og hvor lange skoletimene faktisk er. Noe som gir lærerne stor fleksibilitet hva arbeidstid angår, mens elevene kan risikere og vente… og vente… og vente. Anders feilberegnet i den ene klassen hvor lang tid det tok å rette 60 kladdebøker, og ankom neste undervisningstime en halvtime senere enn planlagt. Dette gikk veldig ubemerket hen hos elevene, som i grunnen bare var glade for å se han. ”Jeg unnskylder meg med at jeg har blitt integrert i African time” sier Anders for å ro seg unna.

Caning, punishment, sanction, og diciplin. 4 magiske ord som utgjør fundamentet i pedagogikken vi har vært så heldige å bevitne. Ethvert klasserom er utstyr med et spanskrør eller flere (eventuelt en spenstig kvist). Det virker som om man forsøker å kompensere for manglende undervisningsmateriell ved å ha en bredt utvalg spanskrør tilgjengelig alle klasserom. For oss virker den fysiske avstraffelsen ganske inkonsekvent og ikke minst unødvendig. Vi mistenker at mye skjer på grunnlag av lærernes varierende humør. At et feil svar en dag kan resultere i fem slag, mens det dagen etterpå resulterer i latter virker forvirrende på oss og på elevene. Den aller første dagen i praksis lurte vi på hvorfor ti elever stod midt i solsteiken med ansiktet mot sola og armene høyt i været i to timer. Vi fant fort ut at dette var en av de ”humane” avstraffelsesmetodene som benyttes… At det fremmer læring tviler vi sterkt på. Enkelte lærere nekter å slå elevene, men disse er dessverre i mindretall.

Denne uken er vi i farta med undervisning alle mann, og vi bruker selvfølgelig sjansen til å vise alternative disiplinerings- og undervisningsmetoder. Det finnes andre løsninger enn å skrive av fra tavla, og det er opp til oss å vise at respekt kan vinnes gjennom tillit fremfor frykt.
Foreløpig går det bra i praksis, sånn bortsett fra at enkelte gruppemedlemmer har det med å være på feil plass til rett tid. Hva rett tid kan være er i midlertid et definisjonsspørsmål.

Ukas tenkenøtter: Hvordan gi tilpasset opplæring til 70 elever i aldergruppa 10-18 år hvor mange ikke kan lese? Hvordan ha seriøs magesjau på en halv utedo samtidig som du holder balansen og samtidig unngå fluesvermen som angriper deg når du er på det mest sårbare? Hvordan unngå vondt i ryggen når du har ligget for lenge på stranda og lest en god bok (ajajaj, livet er hardt!)? Hvordan skal egentlig et 1,5 meter langt sukkerrør fortæres?

Bilder fra Winneba

Lagoon Lodge – vaart nye hjem!

Det ble med to netter pa North Campus. Onsdag ankom vi det som vi naa med glede og begeistring kan betegne som hjem – idylliske Lagoon Lodge. Her følger en kort beskrivelse av vaar nye base i Winneba.

Rommene er komfortable og sjarmerende, har vært sitt bad, og tilfredsstiller i grunn alle vaare behov (ikke minst setter vi pris paa aa kunne sove i en oppredd seng!). Betjeningen er særdeles hyggelig, og lærte seg navnene vaare første kvelden (naa maa vi prøve aa lære oss deres!). Maten smaker fortreffelig og menyen er variert. Stranda ligger ti minutters rolig gange unna. Det bør ikke overraske noen at vi er veldig fornøyde med tingenes tilstand akkurat naa!

De siste dagene har vi brukt til aa gjøre oss mer kjent med byen, vi har vært paa markedet og handlet face towels (svetten renner stort sett konstant), Anders har kjøpt seg skjorter som var sydd i butikken(!), og jentene fant pudder som viser seg aa forebygge rennende svette paa en effektiv maate. Vi behøver sjelden aa gaa langt før noen tilbyr seg aa vise oss rundt, og en som vi forrige dagen møtte helt tilfeldig utenfor en butikk tok oss med paa en to timers rundtur i byen. Vi fikk oppleve bydeler vi sannsynligvis ikke hadde funnet paa egenhaand, havna og fiskemarkedet. Inntrykkene var mange!

Vi bør vel heller ikke legge skjul paa at stranda har vært hyppig besøkt siden vi ankom Lagoon Lodge. Vi unnskylder oss med at vi lader opp til praksis som starter mandag. Timene paa stranda bare flyr avsted for nordmenn som er underernært paa sol. Strandlivet kan oppsummeres med lesing, brettspill,forsøk paa aa gaa paa line (som Sunniva var forutseende nok til aa ta med, og som har blitt en stor hit blant de lokale barna), og masse bading. Et av gaarsdagens absolutte høydepunkt var da en av de lokale klatra opp i palmene og henta ned kokosnøtter til oss. Vi drakk kokosmelk med stor barnslig begeistring!

Det er nok av lokale som synes det er spennende aa bli kjent med oss, og særlig barna er nysgjerrige. Enten vi er i byen eller paa stranda er vi senter for mye oppmersomhet. Folk vil gjerne vite hva vi heter, hvor vi kommer fra, hvor vi skal etc., og mange vil gjerne vise oss forskjellige ting, enten det er hjemmet sitt, favorittpuben, eller rett og slett bare henge med oss. Hvite venner blir nok gjerne oppfatta som status her, samtidig som folk generelt er veldig aapne, imøtekommende og hjelpsomme.

Dagens innlegg inneholder dessverre ikke bilder, siden nettet paa internettkafeen vi sitter paa gaar usannsylig treigt (her kunne det vaere illustrerende aa sitere Karoline, men av hensyn til unge lesere lar vi rett og slett være). Internettkafeen paa campus aapner paa mandag, og vi haaper aa kunne legge ut bilder da!

Vi inntar Winneba…

Inntar og inntar fru Blom. Vi har blitt tatt med til den mest utaskjærs puben Karoline har sett noen sinne. Det er ikke bare puben som er utaskjærs, men også innkvarteringen. Uten å virke for negative kan vi opplyse om at dette gudsforlatte oppussingsobjektet (eller var det prosjektet?) forlates i morgen til fordel for Lagoon Lodge. Der slipper til og med Anders å være isolert på enecelle i tredje etasje i en tom og forlatt bygning. Afraid of the dark? Should not be.
For å vinkle ting mer positivt har vi ubegrenset tilgang på kjeks og dopapir rundt frokosttider – dersom butikken er åpen, vel og merke.

MEN: Vi er takknemlige for Geirs forelesning om kultursjokk. Dagen i dag har bydd på mange sterke inntrykk, og for så vidt artige opplevelser. For eksempel da vi uforberedt gikk inn på en forelesning med 200 ghanesiske studenter som tok oss i mot med rungende latter… Dette er et smilets land hvor man ikke tar seg selv alt for selvhøytidelig. Folk er nysgjerrige på oss og vil bli bestevenner, eventuelt bli lykkelig gift i tre måneder. Vi har allerede fått en smakebit på hva ”African time” kan innebære. Eksempelvis at å skulle slukke et lys på kontoret kan ta en time, noe som kan være en utfording for svette nordmenn med malariaangst sittende i baksetet.
Vi gleder oss til morgendagen da vi er blitt lovet en omvisning i Winneba og en tur til stranda. Og forhåpentligvis inntar vi kveldsmat på Lagoon Lodge mens vi bevitner en vakker afrikansk solnedgang. ”Ååååh, jeg gleder meg..” (sitat Anders under gjennomlesning..)

Sitat Sandra: ”Så sier ubekreftede kilder at.. jeg legger meg nå, god natt” (12.jan kl 21.10)
Anders savner mamma. Karoline har til tross for lekre blå sandalstriper på føttene avslått et frieri. Sunniva har demonstrert hvor nyttig beherskelse av interkulturell kompetanse kan være.

Tenkenøtter: Hvordan forlate campus uten å nevneverdig fornærme noen? Hvordan benytte seg av et privat toalett, gjentatte ganger, tilhørende en liten bar uten å være for pågående? Hvordan få hovne føtter til å krympe inn i skoene igjen? Hvordan gjøre seg komfortabel uten sovepose, sengetøy, laken, dyne og med en pute pakket i plastikk?


Men kjære mødre, vi har det fint altså!

Fremme i Accra!

Dagen startet hårreisende tidlig for 75% av følget, mens enkelte andre kom rett fra avreisefest og opplevde tidspunktet snarere sent enn tidlig. Fulle av forventninger gikk vi gjennom en overraskende smooth og smertefri innsjekking på Gardermoen, ikke en gang et par ”heavy-lapper” på bagasjen kunne stoppe oss nå.

Som det går frem av bildet var flysetet et kjærkommet sted å hvile øynene og få prøvd ut de nyinnkjøpte doble sjørøverlappene. Både Karoline og Anders hvilte øynene intenst samtidig som kjevemuskulaturen slapp taket allerede før vi forlot norsk jord. Karoline påstår hardnakket at hun ikke sov, men kun ”hvilte” øynene. Når det gjelder den tydelige senkingen av kjeven har Karoline et ikke ubetydelig forklaringsproblem. Som en barmhjertighetshandling la Anders like godt igjen øyelappen sin til neste passasjer…

Etter å omtrent ha blitt kastet opp på av en desorientert indisk jente på Frankfurt lufthavn havnet diskusjonen inn på hvor i alle dager Lagos er. For dit gikk visst flyet vårt. Anders og Sunniva konkluderte med at det måtte være nord for Senegal. Hvor det ligger røper vi ikke, men vi tror vi vet hva hovedstaden i Nigeria heter!

Vel fremme i Accra, to timer på overtid, ble vi møtt av en enorm folkemengde som stod utenfor sperringer ved flyplassens hovedinngang. Kjendisfølelsen var til å ta og føle på, selv om blitzregnet uteble. Heldigvis stod sjåføren fra hotellet der med en fin lapp med navnene våre på.
Vi kan oppdatere om at det finnes både asfalt og lyskryss i Accra. Om vi ble skuffa?

Dagen ble avsluttet med en hyggelig middag på hotellets restaurant som ble åpnet til ære for oss. Anders kvalitetstestet en absurd stor flaske ”Star beer”, som han fant usedvanlig leskende og forfriskende.

Ubekreftede kilder bekrefter at Sandra i skrivende stund kun har lagt seg på senga for å ”hvile” øynene.

Dagens tenkenøtter: Hvor er Lagos? Hvorfor får vi bare bli i landet i 60 dager? Hvem må bestikkes, og med hva? Hva er embarkment? Hvordan fjerne dottene i øra? Og hvorfor bor alle i telt med dus belysning akkurat bak flymotoren?

Forberedelser og snart avreise!

HiO, tirsdag uke 2: Tilbake på høgskolen etter en lang og deilig juleferie går det opp for oss at det er mindre enn en uke igjen til avreise! Dette blir uka for de mange forberedelser, adjøer og ikke minst pakking. I tillegg skal vi man-ons være med på forelesninger sammen med "Afrika-studenter" (studenter som skal på utveksling i en kortere eller lengre periode i et afrikansk land). Når man skal reise til et annet kontinent og være der i tre måneder, blir pakking plutselig et veldig seriøst gjøremål, og forberedelsene kan minne mye om forberedelsene til eksamen eller andre viktige begivenheter. For å ta et eksempel: Dit vi skal er det mission:impossible (les: ikke umulig, men heller ikke lett) å få kjøpt solkrem. Så for at vi skal slippe å oppføre oss som vampyrer dit vi kommer , dvs. kun bevege oss ute etter solnedgang, må vi ikke glemme å pakke med solkrem! For å komme på alt vi må huske har vi nå dannet en pakkelistekollokvie på bakerste rad. Kollokvien har forbausende fort fått høyeste prioritet, og Geirs utredninger om interkulturell kompetanse får dermed ikke alltid den oppmerksomheten de fortjener. Dette beklager vi på det sterkeste.