”God Bless Our Homeland Ghana…”

Slik starter den ghanesiske nasjonalsangen som synges ved starten av hver skoledag. Etter at skolegården er grundig feid, nasjonalsangen sunget og dagens bønn er unnagjort, marsjerer elevene med høy armsleng inn i sine respektive klasserom. Klasserommene er omtrent på samme størrelse som hjemme i Norge, men her er kan det være opptil sytti elever i samme klasse.


De som klager over lite ressurser i norske klasserom bør ta seg en tur til en ghanesisk skole. Her kan det være 70 elever som deler på fem lesebøker, noen elever har råd til skrivebok i alle fag, mens andre har en multibok med det sanneste kaos. Klasserommene er utstyrt med en hjemmemalt tavle og noen pulter fra enn svunnen tid. Vi kan vel datere pultene til tidlig 1900-tallet, de ser i hvert fall slik ut. Vinduene er uten glass og karmer, og firfislene krabber på veggene. Gulvet er av betong, og veggene er ikke akkurat prydet med kunst (med noen hederlige unntak, les: Jesusbilder).

Timeplanene her er snarere villedende enn veiledende, og det er ingen som helt vet når man egentlig har pause og hvor lange skoletimene faktisk er. Noe som gir lærerne stor fleksibilitet hva arbeidstid angår, mens elevene kan risikere og vente… og vente… og vente. Anders feilberegnet i den ene klassen hvor lang tid det tok å rette 60 kladdebøker, og ankom neste undervisningstime en halvtime senere enn planlagt. Dette gikk veldig ubemerket hen hos elevene, som i grunnen bare var glade for å se han. ”Jeg unnskylder meg med at jeg har blitt integrert i African time” sier Anders for å ro seg unna.

Caning, punishment, sanction, og diciplin. 4 magiske ord som utgjør fundamentet i pedagogikken vi har vært så heldige å bevitne. Ethvert klasserom er utstyr med et spanskrør eller flere (eventuelt en spenstig kvist). Det virker som om man forsøker å kompensere for manglende undervisningsmateriell ved å ha en bredt utvalg spanskrør tilgjengelig alle klasserom. For oss virker den fysiske avstraffelsen ganske inkonsekvent og ikke minst unødvendig. Vi mistenker at mye skjer på grunnlag av lærernes varierende humør. At et feil svar en dag kan resultere i fem slag, mens det dagen etterpå resulterer i latter virker forvirrende på oss og på elevene. Den aller første dagen i praksis lurte vi på hvorfor ti elever stod midt i solsteiken med ansiktet mot sola og armene høyt i været i to timer. Vi fant fort ut at dette var en av de ”humane” avstraffelsesmetodene som benyttes… At det fremmer læring tviler vi sterkt på. Enkelte lærere nekter å slå elevene, men disse er dessverre i mindretall.

Denne uken er vi i farta med undervisning alle mann, og vi bruker selvfølgelig sjansen til å vise alternative disiplinerings- og undervisningsmetoder. Det finnes andre løsninger enn å skrive av fra tavla, og det er opp til oss å vise at respekt kan vinnes gjennom tillit fremfor frykt.
Foreløpig går det bra i praksis, sånn bortsett fra at enkelte gruppemedlemmer har det med å være på feil plass til rett tid. Hva rett tid kan være er i midlertid et definisjonsspørsmål.

Ukas tenkenøtter: Hvordan gi tilpasset opplæring til 70 elever i aldergruppa 10-18 år hvor mange ikke kan lese? Hvordan ha seriøs magesjau på en halv utedo samtidig som du holder balansen og samtidig unngå fluesvermen som angriper deg når du er på det mest sårbare? Hvordan unngå vondt i ryggen når du har ligget for lenge på stranda og lest en god bok (ajajaj, livet er hardt!)? Hvordan skal egentlig et 1,5 meter langt sukkerrør fortæres?