”God Bless Our Homeland Ghana…”

Slik starter den ghanesiske nasjonalsangen som synges ved starten av hver skoledag. Etter at skolegården er grundig feid, nasjonalsangen sunget og dagens bønn er unnagjort, marsjerer elevene med høy armsleng inn i sine respektive klasserom. Klasserommene er omtrent på samme størrelse som hjemme i Norge, men her er kan det være opptil sytti elever i samme klasse.


De som klager over lite ressurser i norske klasserom bør ta seg en tur til en ghanesisk skole. Her kan det være 70 elever som deler på fem lesebøker, noen elever har råd til skrivebok i alle fag, mens andre har en multibok med det sanneste kaos. Klasserommene er utstyrt med en hjemmemalt tavle og noen pulter fra enn svunnen tid. Vi kan vel datere pultene til tidlig 1900-tallet, de ser i hvert fall slik ut. Vinduene er uten glass og karmer, og firfislene krabber på veggene. Gulvet er av betong, og veggene er ikke akkurat prydet med kunst (med noen hederlige unntak, les: Jesusbilder).

Timeplanene her er snarere villedende enn veiledende, og det er ingen som helt vet når man egentlig har pause og hvor lange skoletimene faktisk er. Noe som gir lærerne stor fleksibilitet hva arbeidstid angår, mens elevene kan risikere og vente… og vente… og vente. Anders feilberegnet i den ene klassen hvor lang tid det tok å rette 60 kladdebøker, og ankom neste undervisningstime en halvtime senere enn planlagt. Dette gikk veldig ubemerket hen hos elevene, som i grunnen bare var glade for å se han. ”Jeg unnskylder meg med at jeg har blitt integrert i African time” sier Anders for å ro seg unna.

Caning, punishment, sanction, og diciplin. 4 magiske ord som utgjør fundamentet i pedagogikken vi har vært så heldige å bevitne. Ethvert klasserom er utstyr med et spanskrør eller flere (eventuelt en spenstig kvist). Det virker som om man forsøker å kompensere for manglende undervisningsmateriell ved å ha en bredt utvalg spanskrør tilgjengelig alle klasserom. For oss virker den fysiske avstraffelsen ganske inkonsekvent og ikke minst unødvendig. Vi mistenker at mye skjer på grunnlag av lærernes varierende humør. At et feil svar en dag kan resultere i fem slag, mens det dagen etterpå resulterer i latter virker forvirrende på oss og på elevene. Den aller første dagen i praksis lurte vi på hvorfor ti elever stod midt i solsteiken med ansiktet mot sola og armene høyt i været i to timer. Vi fant fort ut at dette var en av de ”humane” avstraffelsesmetodene som benyttes… At det fremmer læring tviler vi sterkt på. Enkelte lærere nekter å slå elevene, men disse er dessverre i mindretall.

Denne uken er vi i farta med undervisning alle mann, og vi bruker selvfølgelig sjansen til å vise alternative disiplinerings- og undervisningsmetoder. Det finnes andre løsninger enn å skrive av fra tavla, og det er opp til oss å vise at respekt kan vinnes gjennom tillit fremfor frykt.
Foreløpig går det bra i praksis, sånn bortsett fra at enkelte gruppemedlemmer har det med å være på feil plass til rett tid. Hva rett tid kan være er i midlertid et definisjonsspørsmål.

Ukas tenkenøtter: Hvordan gi tilpasset opplæring til 70 elever i aldergruppa 10-18 år hvor mange ikke kan lese? Hvordan ha seriøs magesjau på en halv utedo samtidig som du holder balansen og samtidig unngå fluesvermen som angriper deg når du er på det mest sårbare? Hvordan unngå vondt i ryggen når du har ligget for lenge på stranda og lest en god bok (ajajaj, livet er hardt!)? Hvordan skal egentlig et 1,5 meter langt sukkerrør fortæres?

Bilder fra Winneba

Lagoon Lodge – vaart nye hjem!

Det ble med to netter pa North Campus. Onsdag ankom vi det som vi naa med glede og begeistring kan betegne som hjem – idylliske Lagoon Lodge. Her følger en kort beskrivelse av vaar nye base i Winneba.

Rommene er komfortable og sjarmerende, har vært sitt bad, og tilfredsstiller i grunn alle vaare behov (ikke minst setter vi pris paa aa kunne sove i en oppredd seng!). Betjeningen er særdeles hyggelig, og lærte seg navnene vaare første kvelden (naa maa vi prøve aa lære oss deres!). Maten smaker fortreffelig og menyen er variert. Stranda ligger ti minutters rolig gange unna. Det bør ikke overraske noen at vi er veldig fornøyde med tingenes tilstand akkurat naa!

De siste dagene har vi brukt til aa gjøre oss mer kjent med byen, vi har vært paa markedet og handlet face towels (svetten renner stort sett konstant), Anders har kjøpt seg skjorter som var sydd i butikken(!), og jentene fant pudder som viser seg aa forebygge rennende svette paa en effektiv maate. Vi behøver sjelden aa gaa langt før noen tilbyr seg aa vise oss rundt, og en som vi forrige dagen møtte helt tilfeldig utenfor en butikk tok oss med paa en to timers rundtur i byen. Vi fikk oppleve bydeler vi sannsynligvis ikke hadde funnet paa egenhaand, havna og fiskemarkedet. Inntrykkene var mange!

Vi bør vel heller ikke legge skjul paa at stranda har vært hyppig besøkt siden vi ankom Lagoon Lodge. Vi unnskylder oss med at vi lader opp til praksis som starter mandag. Timene paa stranda bare flyr avsted for nordmenn som er underernært paa sol. Strandlivet kan oppsummeres med lesing, brettspill,forsøk paa aa gaa paa line (som Sunniva var forutseende nok til aa ta med, og som har blitt en stor hit blant de lokale barna), og masse bading. Et av gaarsdagens absolutte høydepunkt var da en av de lokale klatra opp i palmene og henta ned kokosnøtter til oss. Vi drakk kokosmelk med stor barnslig begeistring!

Det er nok av lokale som synes det er spennende aa bli kjent med oss, og særlig barna er nysgjerrige. Enten vi er i byen eller paa stranda er vi senter for mye oppmersomhet. Folk vil gjerne vite hva vi heter, hvor vi kommer fra, hvor vi skal etc., og mange vil gjerne vise oss forskjellige ting, enten det er hjemmet sitt, favorittpuben, eller rett og slett bare henge med oss. Hvite venner blir nok gjerne oppfatta som status her, samtidig som folk generelt er veldig aapne, imøtekommende og hjelpsomme.

Dagens innlegg inneholder dessverre ikke bilder, siden nettet paa internettkafeen vi sitter paa gaar usannsylig treigt (her kunne det vaere illustrerende aa sitere Karoline, men av hensyn til unge lesere lar vi rett og slett være). Internettkafeen paa campus aapner paa mandag, og vi haaper aa kunne legge ut bilder da!

Vi inntar Winneba…

Inntar og inntar fru Blom. Vi har blitt tatt med til den mest utaskjærs puben Karoline har sett noen sinne. Det er ikke bare puben som er utaskjærs, men også innkvarteringen. Uten å virke for negative kan vi opplyse om at dette gudsforlatte oppussingsobjektet (eller var det prosjektet?) forlates i morgen til fordel for Lagoon Lodge. Der slipper til og med Anders å være isolert på enecelle i tredje etasje i en tom og forlatt bygning. Afraid of the dark? Should not be.
For å vinkle ting mer positivt har vi ubegrenset tilgang på kjeks og dopapir rundt frokosttider – dersom butikken er åpen, vel og merke.

MEN: Vi er takknemlige for Geirs forelesning om kultursjokk. Dagen i dag har bydd på mange sterke inntrykk, og for så vidt artige opplevelser. For eksempel da vi uforberedt gikk inn på en forelesning med 200 ghanesiske studenter som tok oss i mot med rungende latter… Dette er et smilets land hvor man ikke tar seg selv alt for selvhøytidelig. Folk er nysgjerrige på oss og vil bli bestevenner, eventuelt bli lykkelig gift i tre måneder. Vi har allerede fått en smakebit på hva ”African time” kan innebære. Eksempelvis at å skulle slukke et lys på kontoret kan ta en time, noe som kan være en utfording for svette nordmenn med malariaangst sittende i baksetet.
Vi gleder oss til morgendagen da vi er blitt lovet en omvisning i Winneba og en tur til stranda. Og forhåpentligvis inntar vi kveldsmat på Lagoon Lodge mens vi bevitner en vakker afrikansk solnedgang. ”Ååååh, jeg gleder meg..” (sitat Anders under gjennomlesning..)

Sitat Sandra: ”Så sier ubekreftede kilder at.. jeg legger meg nå, god natt” (12.jan kl 21.10)
Anders savner mamma. Karoline har til tross for lekre blå sandalstriper på føttene avslått et frieri. Sunniva har demonstrert hvor nyttig beherskelse av interkulturell kompetanse kan være.

Tenkenøtter: Hvordan forlate campus uten å nevneverdig fornærme noen? Hvordan benytte seg av et privat toalett, gjentatte ganger, tilhørende en liten bar uten å være for pågående? Hvordan få hovne føtter til å krympe inn i skoene igjen? Hvordan gjøre seg komfortabel uten sovepose, sengetøy, laken, dyne og med en pute pakket i plastikk?


Men kjære mødre, vi har det fint altså!

Fremme i Accra!

Dagen startet hårreisende tidlig for 75% av følget, mens enkelte andre kom rett fra avreisefest og opplevde tidspunktet snarere sent enn tidlig. Fulle av forventninger gikk vi gjennom en overraskende smooth og smertefri innsjekking på Gardermoen, ikke en gang et par ”heavy-lapper” på bagasjen kunne stoppe oss nå.

Som det går frem av bildet var flysetet et kjærkommet sted å hvile øynene og få prøvd ut de nyinnkjøpte doble sjørøverlappene. Både Karoline og Anders hvilte øynene intenst samtidig som kjevemuskulaturen slapp taket allerede før vi forlot norsk jord. Karoline påstår hardnakket at hun ikke sov, men kun ”hvilte” øynene. Når det gjelder den tydelige senkingen av kjeven har Karoline et ikke ubetydelig forklaringsproblem. Som en barmhjertighetshandling la Anders like godt igjen øyelappen sin til neste passasjer…

Etter å omtrent ha blitt kastet opp på av en desorientert indisk jente på Frankfurt lufthavn havnet diskusjonen inn på hvor i alle dager Lagos er. For dit gikk visst flyet vårt. Anders og Sunniva konkluderte med at det måtte være nord for Senegal. Hvor det ligger røper vi ikke, men vi tror vi vet hva hovedstaden i Nigeria heter!

Vel fremme i Accra, to timer på overtid, ble vi møtt av en enorm folkemengde som stod utenfor sperringer ved flyplassens hovedinngang. Kjendisfølelsen var til å ta og føle på, selv om blitzregnet uteble. Heldigvis stod sjåføren fra hotellet der med en fin lapp med navnene våre på.
Vi kan oppdatere om at det finnes både asfalt og lyskryss i Accra. Om vi ble skuffa?

Dagen ble avsluttet med en hyggelig middag på hotellets restaurant som ble åpnet til ære for oss. Anders kvalitetstestet en absurd stor flaske ”Star beer”, som han fant usedvanlig leskende og forfriskende.

Ubekreftede kilder bekrefter at Sandra i skrivende stund kun har lagt seg på senga for å ”hvile” øynene.

Dagens tenkenøtter: Hvor er Lagos? Hvorfor får vi bare bli i landet i 60 dager? Hvem må bestikkes, og med hva? Hva er embarkment? Hvordan fjerne dottene i øra? Og hvorfor bor alle i telt med dus belysning akkurat bak flymotoren?

Forberedelser og snart avreise!

HiO, tirsdag uke 2: Tilbake på høgskolen etter en lang og deilig juleferie går det opp for oss at det er mindre enn en uke igjen til avreise! Dette blir uka for de mange forberedelser, adjøer og ikke minst pakking. I tillegg skal vi man-ons være med på forelesninger sammen med "Afrika-studenter" (studenter som skal på utveksling i en kortere eller lengre periode i et afrikansk land). Når man skal reise til et annet kontinent og være der i tre måneder, blir pakking plutselig et veldig seriøst gjøremål, og forberedelsene kan minne mye om forberedelsene til eksamen eller andre viktige begivenheter. For å ta et eksempel: Dit vi skal er det mission:impossible (les: ikke umulig, men heller ikke lett) å få kjøpt solkrem. Så for at vi skal slippe å oppføre oss som vampyrer dit vi kommer , dvs. kun bevege oss ute etter solnedgang, må vi ikke glemme å pakke med solkrem! For å komme på alt vi må huske har vi nå dannet en pakkelistekollokvie på bakerste rad. Kollokvien har forbausende fort fått høyeste prioritet, og Geirs utredninger om interkulturell kompetanse får dermed ikke alltid den oppmerksomheten de fortjener. Dette beklager vi på det sterkeste.