For better and for worse..

Lørdag morgen satte fire staselig kledde nordmenn kursen mot en av de katolske kirkene i Winneba. En av lærerne på praksisskolen vår skulle gifte seg, og alle lærere på skolen var invitert. Vi så vårt snitt til å få en kulturopplevelse av dimensjoner. Ikke det at vi kjente bruden eller brudgommen altså… Til tross for tidligere innlegg om african time var vi livredde for å komme for seint, og var faktisk de aller første som kom til kirken kvart på ni. Der stod vi som fire blomster i afrikanske klær og skinte om kapp med sola, og følte oss ikke dumme i det hele tatt. Invitasjonen sa klokken ni, og da klokka dro seg mot halv ti begynte folk å dukke opp. På forhånd hadde vi tullet med at vielsen sikkert begynte i ni-halv-elleve-tiden – og vi tok smertelig rett.
Bandet åpnet seansen med afrikanske rytmer og sprengte høyttalere, noe som satte i gang rockefoten hos 99% av tilskuerne. Vielsen varte i drøye tre timer, og inneholdt følgende:
- Ghospelsang med vugging, tralling og rockefot.
- En uhorvelig lang preken på fanti hvor enkelte obrunier (og obibinier) slet med å holde øynene åpne.
- Midt under prekenen hørte man sirener, tuting og masse roping og støy. Inn kom omtrent hele Winnebas politikorps i full uniform (det vil si at pistolen også var med), feststemte og høylytte så det holdt. Presten så det nødvendig å gripe inn og avbryte sin egen tale for å be om disiplin hos de nyankomne, som for øvrig var brudgommens kolleger.
- Et par knebøy i form av kneling og bønn.
- Kollektbøssa kommer ikke til folket, men folket kommer til bøssa, og dette dansende på rekke i midtgangen. Det er klart at vi danset vi også, og som hviting skiller man seg ikke bare litt ut. Det var til og med noen som filmet oss med mobilen.

(Ubekreftede kilder bekrefter at Anders gikk og la seg klokka 19.25 for å lade opp til kveldens strabaser.)

- Etter kollektdansen ble det fem minutters fridans med løse ledd og rivende rytmer, svettekluter ble svaiet med som flagg og hoftene vrikket mer enn noen gang. Og dette i en katolsk kirke!! Nå var det ikke lenger vanskelig for trøtte folk å holde seg våkne.
- Kneling, stå, bønn, knel, stå, sitt, stå, be, knel, be, stå, stå, ståååååå, SITT!
- Da var vi klare for andre runde med kollekt, denne gangen til brudeparet. Litt varme i trøya var vi enda mer frigjorte i dansinga, til afrikanernes store glede. Denne gangen tok dansinga helt av oppe ved alteret og Sandra ristet kirkerumpe mer enn noen gang. Herlig, rett og slett herlig!!
- Neste del var brudeløftene. For hver ting paret lovte var det vill jubel, roping, klapping og skriking fra tilskuerne. Mindre hyling ble det ikke da ringene endelig havnet på riktige fingre, og stemningen stod i taket. Etter enda mer dans og vifting med svettetørkler bar det ut av kirken for brudeparet, slik at de kunne hilse på menigheten som på mystisk vis hadde kommet seg ut før brudeparet. Politikollegene sørget for å dynke brudgommen i vann og synge ertende sanger til ham, - det viste seg nemlig at han var jomfru (HMMM, - det forklarte jo hele oppstyret).
- Neste stopp var fotograferingen. Vi var velvillige med på å stille opp som en del av brudens kollegier, vi hadde jo tross alt sett henne på skolens område en gang eller to.
- Et par bilder senere var det klart at vi skulle på mottagelsen, her i Ghana er det nemlig slik at alle som holder ut de tre timene i kirken fortjener mat på brudeparets regning. Og det var jammenmeg på sin plass, for vi var dævvsultne alle mann. Matkøen strekte seg tvers over hele området, men av en eller annen grunn ble vi dyttet inn foran i køen. Det var ikke bare litt ukomfortabelt, i og med at vi som hvite skiller oss ut nok fra før av. Folk begynte å krangle på grunn av oss, men vi hadde å stå der vi pent ble plassert. Maten som bestod av ris, spaghetti, ris, bønner, ris og litt kjøtt var i hvert fall innmari god, og vi ble ikke nevneverdig syke noen av oss - selv ikke etter å ha spist tre kubikkcentimeter av bryllupskaka som hadde stått i solsteika hele dagen (denne kaka var for øvrig den beste kaka vi har smakt i Ghana, noe som egenltig sier mest om kaker generelt – mamma; jeg ønsker meg sjokoladekake i påskeegget, hilsen Sunniva).


Shake that ass!
Helt utslitte dro jentene på stranda for å lade batteriene, mens Anders stupte i seng. På kvelden var det nemlig dags att dansa på southern cottage sammen med gutta fra Lagoon Lodge. Gutta var ikke helt enige i hvor vi skulle, og vi fylte akkurat to taxier litt for bra. Resultatet ble en mellomstopp hvor vi erta på oss en italiener som hang med oss hele kvelden. Siste etappe i taxi var het, klam og trang, da vi stappa 5 jenter i baksetet. Det var ikke lett å komme seg ut av taxien, og i forsøket satt Sunniva sin slippers fast i noe, og den røk. Jada, jenta danset med en sko, labbet rundt barbeint og fikk verken glasskår eller mark i beinet. Natten var het, fuktigheten lå ikke bare i lufta, men sørget for at lette plagg brått var tettsittende og det fluffy håret så nydusja ut. En kulturstudie uten like, og vi kan si det slik at afrikanere danser litt annerledes enn i Norge. Her skal det gnissses, uansett om man danser jente og jente. Om jentene der var horer er noe uvisst, men ugler i mosen ante man da ei jente ristet massivt på rumpa med kort skjørt og null undertøy. Resten overlates til fantasien. Vi hadde det veldig artig alle mann, og det frister definitivt til gjentagelse!!
Tenkenøtter: Kjolen min er klissvåt, hvem eier svetten? Blir tøyet reint etter bare en vask? Hvordan få på seg sine egne sko når skjørtet er så trangt atte hjælp? Hvordan unngå å bli nedkjørt av den eneste bilen i mils omkrets i en mørk rundkjøring? Hvordan smyge seg unna jenter som knar puppene dine mens de holder deg i et jerngrep?